Det norske språket blir av noen sett på som sært, mens andre ser på det som et fantastisk språk. For mange er det vanskelig å lære seg norsk, noe som skyldes den avanserte grammatikken. Avansert substantivbøyning og verbøyning samtidig med at det norske språket er et leddstillingsspråk, gjør språket mye vanskeligere enn for eksempel engelsk. I det engelske språket er det ikke ulike kjønn på substantivene slik som vi har i det norske språket (hankjønn, hunnkjønn og intetkjønn), men det er kun entall og flertall som skiller substantivene. En annen ting ved substantivbøyningen er at i det tyske og engelske språket setter vi en bestemt artikkel foran i bestemt form av substantivet, mens vi på norsk setter det inn på slutten av substantivet. På tysk: Das Haus, på engelsk: the house og på norsk: huset.
Det at det norske språket er et leddstillingsspråk gjør at setningens betydning kommer helt ann på rekkefølgen til ordene i en setning. Hvis man skriver ”Per elsker Kari” er det Per som elsker Kari og man får ingen informasjon om hva Kari føler. Hvis man skriver ”Kari elsker Per” har det helt motsatt mening. Dette er helt annerledes i det tyske språket. Det tyske språket har ulike kasuser og det har derfor ingenting å si i hvilken rekkefølge du setter ordene i, setningen vil allikevel få samme mening.
Vokalsystemene er noe som ofte varierer mellom ulike språk. Det norske språket har 9 vokaler, det engelske har 5 vokaler og det tyske språket har på lik linje med det engelske språket 5 vokaler. Siden det norske språket har 3 flere vokaler enn de to andre er det ofte vanskelig for utlendinger å skille de norske vokalene. Y og ø er ofte vanskelig for andre å skille fra i og e, fordi de ikke selv har lydene y og ø i språket sitt.
Selv om språkene på noen måter er like og på andre måter helt forskjellige, er det allikevel spennende å lære fremmede språk å kjenne, slik at man kan ha større forståelse for andre mennesker og det er også morsomt å se hva vi nordmenn får til i språket vårt som utlendinger ikke skjønner noe av…
